Etter Regnbuge i Dovrefjell
av Randulf Valle

Etter å ha lest Even Rise sin bok: "Røya På Øya", hvor alle hans hemmelige fiskesteder blir avslørt, fant jeg og kompis Rune ut at vi skulle undersøke sannhetsgehalten i en av historiene. Rise forteller om et lite vann i Dovrefjell med en naturlig reproduserende bestand av regnbueørret, noe som naturlig nok fanget vår interesse.

  Å få regnbueørret til å formere seg i vill tilstand har generelt vært et problem i Norge, så vi syntes det var litt rart om den skulle ha greid det oppe på 1000 meters høyde i værharde Dovrefjell. Nå har jo ørreten og dens slektninger forundret oss før (hva f*** er det egentlig den tar!?!) så vi fant ut at det var forsøket verd.

  I juli var det tid for å komme seg innover. Det var utrolig bra vær, så turen innover Åmotdalen var i alle fall varm nok. Vi bruke omtrent fire timer før vi var framme ved dagens bestemmelsessted. Den første kontakten med regnbuen kom allerede i utløpsbekken. På andre kast tok et eksemplar på drøye halvkiloen den lille grå fallskjermflua. Det er noe av det sprekeste jeg har hatt på kroken, og det tok sin tid før den lå trygt i håven. Det sto flere pene regnbuer i lona, men den som nå lå på land hadde antagelig skremt vettet av dem, så vi ruslet videre oppover langs bekken. Etter litt mat og et kaldt, forfriskende bad prøvde vi videre i selve vannet. Det vaket tildels livlig, men vi fikk ikke fisken til å ta. Så noen steinfluer på vannet, og jeg har nesten alltid problemer med å få fisken til å ta når den går etter disse. En effektiv imitasjon etterlyses! Senere på kvelden fikk Rune en noe mindre ørret på spinner, og jeg fikk to på nymfer som ble fiska dypt i lonene i utløpsbekken. Alle fiskene var i topp kondisjon, og hadde utrolig flotte farger.

  Det virka likevel som starten av juli egentlig var litt tidlig her oppe. Vannet var fortsatt iskaldt, det fant vi ut da vi prøvde badevannet, og klekkinger av døgn- og vårfluer så vi ikke noe til. Etterhvert blei vi lei av fiskinga og fant tida moden for matlaging. Med fire regnbuer til rådighet ble det en fortreffelig middag, som ble etterflugt av bålkos og kaffe til langt på natt. Vi valgte å la være å slå opp teltet, og fant oss istedet hver vår plass under den klare himlen.

  Neste dag gikk vi videre innover i fjellet. Vi prøvde fisket i Stropla, men kjente ingen ting. Det var kanskje ikke så rart, for den var stor, grønn og iskald. Det lå ganske mye snø igjen, og noen småvann lå stort sett under isen. Vi møtte et par stykker som hadde gått et par dager etter fisken - uten å kjenne noe. Været var litt surere, og vi ventet nesten på at regnet skulle komme. Det hodt seg imidlertid tørt, og vi fikk en fin kveld ved Åmotdalselva. Jeg prøvde å fiske med Rackelhanen og hareørenymfe som opphenger. Det var en stor suksess, og resulterte blant annet i double på steikefisk - moro! Det er utrolig moro og fiske med store vårflueimitasjoner. Fisken er rimelig aggressiv når den tar de. Det virka imidlertid som det var et stykke mellom storfiskene her, men det å få fiske med Snøhettamassivet som bakgrunn er i seg selv en opplevelse som gjør at en tåler litt småfisk.

  Den siste dagen gikk vi ned til Kongsvoll. Det var en relativt lang tur fra der vi lå, men været var fortsatt flott, og gjorde det til en fornøyelse å være ute. Vi ble overrasket av en moskus på plagsomt nære hold (ca. 50m) mens vi spiste lunch nede ved Kaldvella.. Noen vi hadde møtt sa den hadde fulgt etter en gjeng nederlendere tidligere på dagen. Det hørtes ikke hygglig ut å ha 300 kilo irritert moskus etter seg, så vi trakk oss rolig unna. Det er vistnok ganske typisk at gamle okser som er utstøtt fra flokken blir innpåslitne ovenfor mennesker. Jeg prata litt med en av de som driver Kongsvoll fjellstue, og han sa det nettopp hadde blitt skutt en okse som hadde angrepet gamleordføreren på Oppdal. Sånn går det når man bråker med feil personer...

  Vi var ganske fornøyde da vi kom til Kongsvoll. Dovrefjell hadde antagelig vist seg fra sin beste side. Det blir nok flere turer hit, både etter ørret og ville fjelltopper.

Text och bilder © Randulf Valle 2000

Besök gärna hans websajt på: http://randulfvalle.no/