Og Siken beit villig….
Jon Asle Sjøli

Det er noen sesonger siden Knut, Odd og jeg overtok arbeidslag 207, som har ansvar for Spålen område nord i Oslomarka. Vi foretrekker å fiske med flue alle tre så i tillegg til fiskeoppsyn, utsetting av fisk og annet forefallende lagarbeid har vi investert noe tid i å skaffe oss kjennskap til insektslivet i og omkring vannene i området . Fjorårets oppsynshelg ble derfor ikke helt tilfeldig lagt til slutten av juni. De store døgnfluene Ephemera Vulgata finnes i Spålen og vi er rimelig sikre på at de klekker omkring denne tiden.

  Vi ankom Spålsetra fredags ettermiddag i solskinn og god sommervarme. Vi hadde forventet stor innrykk denne helgen, men tross det fine været var det ingen fiskere å se ved vannene vi var innom på vei inn. Vel fremme, det rykket utålmodig i kaste armen, men først hadde vi et stykke arbeid å utføre, for å sikre fremtiden skulle årets ett- åringer settes ut i ikke mindre en fire- fem vann i området og fiskekort og avgift skulle sjekkes hos eventuelle fiskere. Det fine med disse rundene er at en ofte treffer hyggelige fiskere med langt mer kjennskap til området enn en selv har og historiene og rådene kommer som regel tett når vi presenterer oss som representanter for OFA.

  Noen timer senere var vi tilbake på tunet, lett varme i panna og skjortesvette, og godt fornøyd med dagens dont. På turen hadde vi sjekket fiskekort og opplevet kilos fisk danse flørtende høyt over vannspeilet i hele sin prakt, men det var ikke på "gromstedet", for der var det faretruende stille. Aftensmåltidet ble fortært og skrønene satt løst. Langt inn i de små timer krøp vi i posen. Jeg var oppe i grålysningen for å lufte hanen. Været hadde snudd, og det regnet spiker. Det ble noen timer til på øret.

  Kruttsterk kaffe, godt brød med søtt pålegg, frokosten ble av det lange slaget. Det hadde rukket å bli sen formiddag da vi endelig godt innpakket i regntøy og vadebukser trasket ned mot Spålen. Særlig optimistiske var vi ikke. Men hvor feil en kan ta, etter noen sveip med snøret lå det fire sik på gressbakken bak meg. Alle tatt på en egenkomponert Vulgata imitasjon, fisket tørt. Det har ikke manglet på verken fantasi eller innsatsvilje, fluer av mange slag har vært forsøkt men uten videre hell. Det største problemet har ikke vært å få siken til å ta, men å kroke har vært en utfordring. Men nå var Siken spinn vill og slukte de store tørrfluene vi serverte uten å nøle. Dette var bare fantastisk.

  Det led mot kveldsmat, sulten hadde gjort seg gjeldende allerede for et par timer siden, men jeg hadde ikke klart å bryte av. Men nå gnog det for hardt, jeg rullet inn, samlet dagens fangst på en pinne og vendte nesa mot Spålsetra for en matbit og en kaffe kopp. Bak en liten halvøy dukker Knut opp i Belly Boaten.

  "Jeg tror det står en ørret litt ut for sivkanten, omtrent to, tre meter ut fra grana der". Roper han mot meg. Sult får være sult, jeg står med vann til midt på magen og forsøker jeg måle meg frem med til vaket med snøret. Første sveip, flua landet stygt, et lite vak, det var sik igjen. Jeg rister den av, trenger ikke flere av det slaget i dag. Neste kast, flua lander bedre denne gangen, har funnet balansen. "Plopp" flua forsvinner, sik igjen.

  Så brytes vannflaten, det plasker ikke, store ringer brer seg sakte over vannspeilet. Med en iver som er vanskelig å kontrollere sveiper snøret igjennom lufta i rolige bukter. Nå er det viktig å ikke bli for ivrig, fisken har avslørt sitt skjulested under en bjørk i vannkanten. Et mislykket kast er alt som skal til, det har jeg opplevet altfor ofte. Jakt instinktet bruser i blodet, flua lander…. "plopp".. rett ved siden av imitajonen dukker en orginal Vulgata opp. De står nesten parallelt, ulidelige sekunder, kan jeg konkurrere med ekte vare… ? Tusen og en, tusen og to, tusen og tre, er den skremt vekk? Jeg ser de begge, den ekte Vulgaten og min etterligning, side ved side danner de tydelige konturer mot vannspeilet, vakkert.

  Men hvem frister mest? Det sies at fisk i innsjøer ofte er vanskeligere å lure en sine elvebrødre, fordi de har bedre tid til å observere sitt bytte som ligger i ro og ikke driver med strømmen. Er ikke den egenkomponerte imitasjonen god nok? Tusen og fire, tusen og fem….. et svakt plask, begge er borte…..Tusen og seks, tusen og sju, jeg løfter stanga mykt, ren refleks. Snøret reiser seg fra vannet, stanga bøyer seg, snella knepper, fast fisk. Ørreten gjorde et skjebnesvangert valg. En liten evighet senere ligger den i håven. Jeg klarer ikke å beholde roen, og "guttungen" slipper til. Dansen er av det utradisjonelle slaget.

  I lang tid har vi forsøkt , utallige timer og like mange fluemønster. Og nå full klaff, endelig er Knut og jeg også for "Vulgata fiskere" å regne, 40-50 sik og en 38 cm flott brunørret i løpet av noen timer i et marka-vann kan man vel ikke klage over? At fisken ble tatt på egenkomponert flue forringer absolutt ikke opplevelsen. Fresende sik krøller seg i panna, en pen ørret i skreppa. Kvelden blir nok lang. Og "De" hadde rett, tørrfluefiske når Vulgaten klekker er noe for seg.

© Jon Asle Sjøli 2001