Lee Wulff - legende

Lee Wulff oppnådde det de færreste klarer - å bli en legende mens han fortsatt levde. Han var utrustet med et klarsyn helt utom det vanlige og skjønte svært tidlig i sitt fiskerliv nødvendigheten av en begrensning av fiskemetodene etter den Atlantiske laksen og ivret lenge for bare tillate fluefiske med enkelkrok fisket i overflaten og for catch and release

Text & foto: Erling Olsen

Tre fluer bundet av artikelforfatteren etter Lee Wulff-mønstre.
 I midten Grey Wulff Salmon, øvrige kopier etter de originale.

  Forleden kom et brev i posten, godt emballert inneholdende et par hårfluer til laks. Fluene - ikke så mye å se til sånn i første omgang, ja et utrenet øye ville knapt enset disse to brungråe skapningene synlig merket av tidens tann, om de hadde ligget sammen med andre laksefluer i en boks. Men avsenderen Rolf Enge, eieren av kostbarhetene, vet hva saken gjelder - det er ikke alle som kan skilte med laksefluer bundet av Lee Wulff.

  Mange sportsfiskere verden rundt kjente nok det ta i brystet, da meldingen om Lee Wulff sin død etter å ha styrtet med sitt enmotors fly nådde oss i 1991. Antagelig etter først ha fått et hjerteatakk mens han førte flyet. - Han døde med stil, også, skrev hans nære medarbeider Silvio Calabi.

  Jeg forestiller meg at Lee Wulff langt fra ønsket seg noe tåredryppende etterord, det skal heller ikke dette bli, men det er mer enn betimelig, nå 90 år etter hans fødsel, åminnes litt hva denne kolossen i vår samtid har betydd, og vil sikkert i framtida bety, for mange fluefiskere.

  Lee oppnådde det de færreste klarer - å bli en legende mens han fortsatt levde. Store personligheter får lett mange myter og utsagn omspunnet sin person, noe som i særlig grad "rammet" også Lee Wulff. Asketisk, lang og hengslet ble han synonymet på det enslige, men sterke mennesket som overvant kampen med både naturkrefter og som med en nærmest magisk evne alltid greide overliste de største fisker hva enten de svømte i salt eller ferskt vann. I forordet til boka "The Compleat Lee Wulff" skriver John Merwin at mye av det som sies og skrives om Lee og hva han har gjort ikke bestandig stemmer med fakta, likevel er det meste sant, ihvertfall mye mer enn hva du og jeg kan tenke oss.

  Fra Norge

  Hans far var født i Brooklyn, der han ble kjent med hun som siden skulle bli Lee Wulff sin mor, forøvrig norsk, men gifte seg gjorde de i Alaska der Charles Wulff prøvde lykken som gullgraver. Her kom Lee til verden i det herrens år 1905. Etter en litt omflakkende tilværelse vendte familien i 1915 tilbake til New York for siden flytte til San Diego, Californien, hvor Lee tok en "civil engineering degree" ved Stanford University. Så gikk turen til Paris for kunststudier i vel et år for igjen å returnere til Amerika og jobb som designer for embalasje hos industrigiganten Du Pont.

  Barneårene i Valdez, Alaska, hadde lært ham mye om fisking. Når moren ba Lee om å "gå ut å lek", var det til fisket i den lille bekken bak huset hun mente. Fiskeinteressen ble holdt godt vedlike selv når han bodde i New York. Hver helg eller når han hadde fri gikk med til utforskning av de "nærliggende" elvene, Catskills, Beaverkill, Battenkill og Ausable, strømmer og landskab som bestandig kom til å stå Lee Wulffs hjerte nært så lenge han levde.

  I denne tiden var det han begynte å skrive om sportsfisket, lage fotoreportasjer, holde foredrag og fluebinderkurs. Når siden fjernsynet kom, hadde Lee sitt eget fiskeprogram som ble svært populære. På en makeløs måte greide han bestandig å lure fisken, som han selv sa det; det viktigste ved det å lage fiskefilmer, er evnen til åfange fisk...

  Forfatter, fotograf og fisker

  Det vil føre for langt ramse opp alt hva denne staute mannen har utrettet som fisker, forfatter, fotograf og forsker. Etter min mening har inge andre i vårt sekel som Wulff gjort så mye for å fremme sportsfiske, særlig etter laksefisker, men samtidig også tatt kampen opp mot rovfiske og feil forvaltning av laksestammene, fremmet vel begrunnede forslag til lovendringer for å sikre livskraftige bestander - en stadig kamp mot trege byråkrater og politikere. Alltid med en vel fundert, ofte humoristisk undertone hvor respekten for naturen, fisken vi jager, men og mennesker han møtte på sin vei, hele tiden følger som en rød tråd. Kanskje skrev han ikke med den mest poetiske penn, men en må være fri for egen fantasi om ikke mye av det han førte på prent enten i sine bøker eller i de næsten talløse artikler i blader og tidsskrifter, må sies åvære den vakreste hyllest til sportsfiske en finner mellom permer nå til dags. Rett på sak og uten omsvøp skildret han hendelser fra sitt fluefiskerliv. Lee visste hvilken skatt fisket er for det urbane mennesket og viet sitt liv til ådele med til oss andre av sin enorme viten, innsikt og erfaring.

  Jeg sier "forsker" selv om han ikke hadde formell utdannelse hverken som biolog eller zoolog, for mens disse etter min erfaring sjelden ser skogen for bare trær, (med noen få lysende unntak) eller i mange tilfeller havner i avhengighetsforhold, det være seg i snevre forskermiljøer eller på lønningsliste til firmaer med særinteresser, jobbet Lee Wulff på egen hånd. Ikke hadde det vært til mye hjelp selvfølgelig om ikke mannen var utrustet med et klarsyn helt utenom det vanlige og evnen til åsnakke laksen, elvenes og sportfiskernes sak.

  Som få søkte han utfordringer i sitt fiske, gjerne på tvers av vedtatte normer. - Ikke for jeg har noe i mot tradisjoner, men å holde seg til gamle metoder bringer jo litt nytt, og dessuten søker jeg utfordringer, ga han som svar når han ble spurt om hvorfor han som det kunne synes gjorde tingene litt annerledes for eksempel ved å bruke svært korte stenger til laksefisket.

  - Det er langtfra hele sannheten, men slik blir en lett feiltolket når folk bare leser halvparten av hva jeg sier, ga han som forklaring i et annet intervju. Typisk for Lee Wulff ramset han opp en god håndfull vektige grunner til fordel for lange stenger, 9-fotere og over, bl a bedre linekontroll og ved drilling av fisk, mens derimot fordelene ved en kortere stang, slik Wulff så det, var at de er letthåndterlige og gir mindre luftmotstand ved kasting, snøret er tynnere noe som fører til mindre "drag" når fisken ruser, (hvor ofte har jeg ikke selv opplevd at fortommen brister, ikke fordi at fisken er for sterk, men grunnet tyngden av for mye snøre som befinner seg under vann, f.eks når en fisk vender opp i strømmen). Også fordelen med å ha en kort avstand mellom seg og fisken i sluttfasen av landingen, eller som Lee oftest foretrakk, å ta den i sporden godt utvadet. ? Ikke at det er en bedre måte å fiske på, men korte stenger er mer utfordrende. Typisk for Lee avsluttet han diskusjonen om lange og korte stenger med ordene; - Den komplette fisker bruker begge. Og til de som enda ikke har funnet ut hvilken vei snella skal sveives, kommer han med den klare meldingen; - The left hand is the right one.

  Non-weighted flyfishing only

  Svært tidlig i sitt fiskerliv skjønte Lee Wulff nødvendigheten av en begrensning av fiskemetodene i elvene etter den Atlantiske laksen, nettopp for å sikre at nok fisk kom til sine gyteplasser, og ivret lenge for bare tillate fluefiske med enkelkrok fisket i overflaten. - For meg kan du gjerne bruke en 30 fots påle til stang og tørkesnor til line bare du fisker i overflaten, var et av hans utsagn.

  Som nevnt kjempet han en utrettelig kamp for å få både lokale og regionale myndigheter til å förstå, at skulle laksen berges for ettertiden måtte redskapsbegrensende tiltak snarest iverksettes. Han skulle lykkes i det forsettet og skrev i en senere artikkel, - at hadde det ikke vært for det effektive innføringen av "non-weighted flyfishing only" så ville all laks vært rykkfisket ut av de Kanadiske elvene for lenge siden. Siden skriver han, - Catch and release will be one of the many tools salmon managers can use. There is no way modern salmon fishermen can catch as many fish as we old-timers did. The number of salmon anglers grows and grows, but the number of salmon-pools do not.

  Jeg synes det er god grunn til at vi skal følge det eksemplet i Norge. I perioder, gjerne fra St. Hans-tider, forby det tunge synklinefisket som bedrives i stort omfang av fiskere i Norge, samtidig i samme periode forby fortyngede tubefluer og treble-kroker som er en uting i laksefisket når elvene går sommersmå. Gadd vite hvor mange lakser som blir "snaged" ut av sine dype høler her til lands.

  Hvilket annet fiske det er å lure laksen til å ta flua i overflaten, ihvertfall helt oppunder, se virvelen i strømmen før snøret strammes og stanga bukke. I mitt nokså lange fiskerliv, kan jeg med hånden på hjerte bare huske to gange at flua gikk så dybt at jeg ikke så det kruse i overflata i huggøyeblikket. Og en gang har jeg feilkrøkt en laks med treble-krok, riktig nok med en plasttubeflue og flyteline. Agnorene satt på undersiden av fiskekjeften, men opplevelsen ga meg en følelse som jeg godt kunne klart meg foruten. Det har jeg og tatt konsekvensen av i mitt fiske, som i all vesentlig grad gjøres med enkelkrokfluer, flyteline eller et fettet intermediatesnøre. Ikke får jeg mindre fisk av den grunn heller, stort sett. - I alle fall hverken mer eller mindre enn andre Petri brødre jeg møter på min vei.

  Fisker jeg dype høler tar jeg det som en stor utfordring å få laksen til å stige opp til flua. Vil den ikke får den være i fred der nede uten at jeg skal senke redskapen foran nesa på den. Og som Lee Wulff sa, - i slike dype leier må laksen få være i fred.

  Lee Wulff's fluer

  Av de fluene Lee Wulff selv oppfant, står nok tørrfluene for laks høyt i kurs blant mange fiskere. Særlig i Nord Amerika oppnådde fluene Grey Wulff, Royal Wulff og White Wulff en sjelden populæritet. Så tar da laksen på de kanter ei flue fisket tørt, det i følge Wulff langt villigere enn deres skandinaviske artsfrender. Like som han hevder de tar til luftige sprang under kampen mye oftere enn "våre" lakser. Det kommer tydelig fram av både skrift og bilder i Lee Wulff's bok "The Atlantic Salmon", som forøvrig kan anbefales på det sterkeste.

  Hans våtfluer derimot er mindre kjent. I tillegg til de jeg viser foto av her, finnes bl a et mønster han kalte for Lady Joan (Joan var hans kone), beskrevet i Poul Jorgensen's bok Salmon Flies. I en annen bok om laksefluer skrevet av E. Leonard, finnes nok et Wulff mønster, Grey Wulff Salmon som i mange år har vært bland det faste inventaret i mine fluebokser. Generelt bundet i low water-versjon. Andre av hans egne favorittfluer var Cullmann's Choice og Haggis.

  I det store tror jeg Lee Wulff brukte mange slags fluer, gjerne noen som var oppfunnet eller bundet av nære fiskevenner, og mer var opptatt av at flua hadde den rette profilen, stylingen, framfor om flua var laget av en profesjonell binder. Verdt og merke seg er hans sterke anbefaling av Muddler Minnow, som han mente er en av de beste laksefluene med en helt spesiell evne til å lokke de største fiskene. Med nymfelignende fluer som han selv, eller de Defoe hadde skapt, gjorde han og mange fine fangster.

  Lee Wulff brakte sportsfiske opp på et høyt nivå parakdosalt ved å gjøre fisket tilgjengelig for folk flest. La oss ta vare på arven.

Bindebeskrivelser

Grey Wulff Salmon

Grey Wulff Salmon

Hook: Single Salmon Low-water
Tag: Yellow floss
Tail: Golden Pheasant topping
Body:Darkgrey wool
Wing: Brown Bucktail
Hackle: Guinea hen
Cheeks: Jungle Cock
Topping: Golden Pheasant
Head: Black

Original Wulff Salmon - un-named

Wulff Salmon, un-named

Hook: Single Salmon
Tag: One or two turns with the ribtinsel
Tail: None
Body: Silver Mylar tinsel
Ribbing: Broad oval silver tinsel, Veniard nr. 17
Wing: Mix of white and dark brown Bucktail
Hackle: Grizzly (sadle)
Head: Black

Original Lee Wulff Salmon Over and Under - un-named.

Wulff Salmon Over and Under, un-named

Hook: Single Salmon down eye
Tag: Two turns with the ribtinsel
Tail: None
Body: Black dyed Seals fur
Ribbing: Broad oval silver-tinsel in close turns, Veniard nr. 17
Wings: A small bunch of brown Bucktail placed under the shank towards the bend of the hook. Then tie in a couple of turns with off-white hen hackle as a collar and a small bunch of brown Bucktail on top.
Head: Black

Text & foto: Erling Olsen 1995 ©