|
Poxy Buzzers
Text & foto: Gerben Groustra
Når du tar inn lina
fortere enn 10 minutter per kast er du for rask med din handtvist
Synkende Poxy-Buzzers
Første
gangen jeg hadde en Poxy Buzzer i hånden, så gikk det en tanke gjennom hode
"den ser troverdig ut"!
Hva er så dette Engelske stillevanns
miraklet? Svaret er en fjærmyggpuppe som synker.
Vi har vel alle hatt blekkstille
dager, uten den minste form for bevegelse i luften, der vannene ligger som
speil og fiske bare er umulig. Når ørreten går og sippvaker og ikke vil ha
den tørre vårflua eller den halvdrukna vårfluepuppa, da er tiden inne for
buzzers.
Hvordan fisker vi buzzers?
Jeg bruker en 10 fot stang og et 4
snøre med lang fortom, gjerne 12 14 fot, og mellom til lange kast, nær eller
nært vak, eller andre troverdige steden.
Dette er et fiske for "hegrene"
bland oss, fiske for de tålmodige. Fiske med buzzers er statisk, eller
veldig sakte. Som Engelske stillevanns eksperter forklarer seg, "når du tar
inn lina fortere enn 10 minutter per kast, er du for rask med din
håndtvist".
Min erfaring er at de fleste
tilslagene kommer under synkefasen på vei mot bunnen, helt uten bevegelse
fra line hånden. Viktige moment å huske her er å ha en rak line mellom deg
og flua, og fingerfølelse kombinert med ørneblikk er viktige stikkord.
Selvfølgelig fungerer disse fluene på dager med en god krusning på vannet,
men da er du helt avhengig av god fingerfølelse. Da får vi et nytt problem;
vinden og bølgene lager buer i fluelinen, og vi begynner å miste de
forsiktige smånappene. Da må vi mende og etter stramme linen, så vi får
tilbake en rak line. Stikk gjerne stangtoppen undervann.
Under mitt personlige fiske vader
jeg som oftest i lokale Nord Norske myr og fjellvann, men selvfølgelig er
buzzers et produkt fra det Engelske reservoir og stillevann fiskeriet.
Selvfølgelig kan vi fiske fra båt eller bellyboat, men da må vi ankre opp
eller bruke to digre drivanker, så vi ligger mer eller mindre stille.
Men hovedregelen er et fullstendig
statisk fiske der buzzeren bare synker, og vi står som hegrer med våre
reaksjonsevne spisset til det optimale, våre øyne fullkonsentreret på linen,
og fingertupper som skal gi beskjed om den minste lille napp.
Noe av hemmeligheten ved disse
fluene er kombinasjonen av tung krok og slank design. Noen bruker
buzzer/grub krok, noen bruker en vanlig rett skaftet våtfluekrok.
Flexifloss er et elastisk
bindematerial, som er perfekt for å binde slanke fluekropper. På grunn av
sin elastisitet kan Flexifloss strekkes, og sammen med en kontrastfarge av
samme materiale lager vi fine og slanke bak kropper.
Jeg binder en dusk polygarn eller
lignende ved krokøyet, går så med bindetråden til krokbøyen og fester to
farger Flexifloss eller en Flexifloss og en tråd med flash, som skal bli
ribbing.
I thorax partiet får vi flere
valgmuligheder igjen. For å illudere luffene på thoraxen kan vi legge to
strips med Flexifloss eller holographic tinsel.
Synkende Poxy-Buzzers
Vi kan binde følgende suksessfulle
kombinasjoner:
- Oliven kropp med svart ribbing og røde
eller orange torax side striper.
- Oliven kropp med flash ribbing og
holographic tinsel thorax striper.
- Rød kropp med flash ribbing og svart
rygg over thorax.
- Svart kropp med brun ribbing og
orange, røde eller gule thorax striper.
Jeg hørte at noen bruker å klippe
fine, tynne strimler av en type innpakingsplast til ostekjeks. Her kan vi
bruke en del kreativ frihet, og med dagens fargerike ernbalasjer fra matvare
industrien ligger mange gode bindernaterialer i søppelspannet.
Den siste fasen er lakkingen. Jeg
bruker personlig neglelakk, den er både hard og slitesterk. Men epoxylim er
selvfølgelig like bra eller bedre. Lakkingen gir oss to ting en uslitelig
kropp, og en utvisking av kontrastfargen.
Når vi strekker Flexifløss veldig
mye blir den mindre fargesterk, og kontrasten mellom svart og oliven blir
meget diskret.
Fisker du i vann som er veldig
grunne, med en dybde på 1-1,5 meter, er det selvfølgelig en god ide å binde
dine buzzers i flere krokvekter. Lettere kroker gir en lengre synkefase,
hvis dette er ønskelig.
Gerben Groustra 2002 ©
|
