Visst räcker det med lusten
Av Erling Olsen

Några tankar på säsongens sista fiskedag medan den första, spröda nyisen redan börjat klä älvens stränder. Luften är hög och klar och där ute vakar harren. I en känsla av tacksam tillfredsställelse - om än något mollstämd - betraktar jag året som gått ... och frågar mig samtidigt vad det är som gör att just flugfisket absorberar mig så helt och fullt ...

Høstfargene er i ferd med å blekne og det knaser sprøtt i tynn glasur. Selv om sola sender sine stråler fra en skyfri himmel, greier den ikke å tine det skjøre islaget som her og der har lagt seg på de små dammer og pytter langs bredden.

Det er i slutten av oktober, mengder av gule og okerfargede blader drifter viljeløst i strømmen på vei til ukjent sted. Rognebæra stråler signalrødt i det skarpe lave lyset, der de i store klaser henger på nakne, tynne greiner, spent til bristepunktet av den tunge børa. Lufta er høy og klar og gir landskap og elv et rolig, dovent preg, skjønt jeg vet at strømmen er både tung og sterk.

Langt utpå slår en fisk, sikkert en harr. For drøyt hold til å nå med flua. Ja, slik midt på dagen står den helst ved de grunne partienes raske strømmer langt der ute, for så å sige innpå når det mørkner. Men en og annen slenger er vel verdt et forsøk nå på lyse dagen. Små nymfer og tørrfluer bytter plass på fortommen og kast følger kast der jeg sidelengs forflytter meg nedstrøms. Håper på en harr eller to, men føler ikke selve fangsten som det viktigste nå. I stedet kjenner jeg en mollstemt ro og tilfredshet, kansje påvirket av lyset og naturen denne dagen. Og kansje har jeg "fått metta mi", gjennom den lange, fine sesongen som ligger bak meg. Og tankene settes i svingninger. Jeg ruller inn og tar plass på nærmeste knaus med god oversikt til elva.

Blir sittende en stund og funderer litt over livet og fisket i særdeleshet. Ofte får jeg spørsmålet om hvorfor jeg fisker eller hvordan en hobby til de grader kan feste meg i sitt grep. Og saktens kan de spørre. "Den som en gang har holdt i en stang...", sa Izaak Walton. Bitt av basillen som jeg er, virker det nok uforståelig for de uinnvidde, all denne bruk av tid, ferier og i en viss grad penger til denne hobby. For ikke å snakke om å ferdes ute i all slags vær, bomturer og fiskelause. "Spenning og kontakt med naturen" - prøver jeg som svar. Reelt nok, men likevel litt intetsigende og unyansert. Klinger hult.

Så sitter jeg her da ved en elv jeg har ferdes ved i snart 40 år og mimrer litt denne sene høstdagen. Blar igjennom en bit av de gagne års og spesielt sommerens kavalkade av "bilder" og "notater". Grepet av den stemning som ofte kommer på ved et vann, en elv eller sågar hjemme i sofakroken. Altså er ikke fisket bare det å kunne bruke en stang, fange en fisk, selve utøvelsen, men også mye mere, noe som gjør at sporten setter seg i ryggmargen, ja blir en del av tilværelsen.

Ikke skal og kan jeg lage noen vitenskapelig analyse av det forhold. Bare skrape litt i mine egne beveggrunners overflate. Sikkert ligger noe av svaret i en frelst sjel (lettpåvirket), og i de faser som en som fisker gjennomgår i årets tolv månader. Vinterens lange lengten som glir over i en forventning mot vår og sommerens fiske. Mange mørke kvelder tilbrakt i bøyd positur over bindestikka, syssel med stenger, nytt øye og surringer på den mest brukte stanga, og ettersyn av snører, sneller og knuter som bør holde.

Så, når tiden er inne, å kunne gi seg fisket i vold. Og naturen. Med nærkontakt av første grad. Fisket og utfoldelsen frigjør både krefter og masse energi, i samspill med en selv, sitt fiske og elementene. Da gjelder selv den forslitte frasen om "spente sanser".

Så la deg beruse av spenningen og opplevelsene. Fanger du i tillegg en god fisk gir det en ekstra næring til transen. Ja, den som fisker synder ikke, (om en har løst fiskekort). Det skulle være alle forunt å kjenne den gode følelsen etter en vellykket dag, med eller uten fisk på land. Den tilfredsheten og mer eller mindre stille glede er det som oftest forsetter meg i tilstanden mellom drøm og virkelighet. Foran nevnte forhold synes jeg må med i et mere utfyllende svar på hvorfor jeg fisker. Men til slutt er det vel snakk om evnen til å absorbere, la disse stemningene slippe til langt inn i sjela. Der er vi mennesker mottagelig i forskjellige grader.

Men uansett hvilke motiv vi har for vårt fiske, er det ikke nødvendig med dyptpløyende argumenter for å ha det gøy og gi seg sporten i vold. Det rekker med lysten...

Text & foto av Erling Olsen © 1991
Teckning: Anders Forsling © 1991