Å leve som man lærer!
Av Erling Olsen

I mitt laksefiske, har jeg noen retningslinjer - kall det gjerne regler, som jeg prøver å følge. Kanskje er de ikke så gyldne, ei heller bestandig lette å etterleve. Og for noen kanskje sågar en ren selvfølge, men likevel viktige for meg å ha i tanke om jeg selv skal ha det bra og ellers få et godt utbytte av fisketuren.

Saltdalselva i augusti. Tid og sted for en speyflue

  Blant de viktigste punktene kan nevnes:

• Ha respekt for fisken, elva og naturen.
• Ikke ta mer fisk(om en da er så heldig) en den du selv bruker til eget konsum.
• Vise hensyn til andre fiskere. (Herunder, følge de regler og bestemmelser som gjelder for det vassdrag/elv jeg fisker).
• Fiske i eller ved overflaten, aller helst med hel flyteline - til nød et intermediatesnøre.
• Fiske med enkelkrok og enhåndsstang. (Fiske med "enmannsstang" og "Very Fast Floating" som min gode venn PH betegner det som).

  Det er heller ikke sånn at jeg hele tiden går og funderer på alt dette, (begrenset lagring i harddisken) i stedet bare blitt noe som faller meg naturlig å etterleve når jeg går i elva. De tre første punktene er absolutte, mens de andre til nød kan fravikes en smule. Skulle f.eks. elva gå flomstor, kan jeg vurdere hente fram 15 foteren (tomannsstanga) og gjerne prøve en tube, men gjennom mitt etter hvert et lange fiskerliv, har denne kombinasjonen kun gitt meg en håndfull fisker. I elver som Namsen og Alta bare for å nevne noen, forstår jeg det må til med litt grovere redskap. Å stå med tannpirkere med vind opp elva i dens slags vassdrag, er ganske så håpløst. Men da jeg selv nokså sjelden frekventerer den type elver, når jeg oftest i med mine tifotere.

  - Alt fluefiske er nemlig ikke fluefiske, er kloke ord fra en herværende redaktør.

Lady Caroline og Grey Heron, fluene jeg fisket med

  At enkelte fiskere på død og liv må sope bunn med store, gjerne fortyngede tuber og nå senest geværkulelignende gjenstander pålimt en dott syntfibre og treblekrok, alt fisket i kombinasjon med ekspress, eller leadcore hurtigsynkende snører, er "far out" for hva jeg mener er grensen til det som bør defineres som virkelig fluefiske. "Nyskapning" og "Utvikling" prøver noen seg med, men er i grunn bare en tilsnikelse og forsøk på bortforklaringer. Og hvor historieløs kan man bli? Det virker som den eneste tanke er å få denga opp fisk i hopetall. Og er det gropfiskere som må ha 100 kg laksefisk i uka som skal sette dagsorden?

  Særlig når du gang på gang har bånnnapp på dyp elv i flom, er det betimelig å stille et spørsmål om hva du holder på med. - I slike dype høler må laksen få være i fred, rådet Lee Wulff. Også et annet utsagn fra denne betydelige sportsfiskeren er verdt å merke seg; - Det er det samme for meg hva du fisker med - bare du fisker det i overflaten!

  Vi fisker tross alt på en utrydningstruet art - snart er det bare Norge som har en villaksbestand av betydning - da kan ikke midlene vi bruker for å fange den i elvene, være likegyldig.

  Så fiske, enten det foregår med bly/-mark, dupp og mark, sluk, fortynga tuber eller "spinnfluga" som burde være rette betegnelsen for sistnevnte, burde sterkt begrenses i norske lakseelver. På sommersmå elver og høler er fisken lett bytte for den slags og det er rett og slett uakseptabelt og forferdelig trist å se hvor mye fisk som "rykkes" med slik redskap.

  I tillegg, innfør konsekvente baglimit bestemmelser som tar hensyn til fisken, ikke bare fiskeren. For alle ønsker vi vel å ha en elv å gå til i morgen også.

  Ved å holde noen prinsipper i hevd, kan det nok tenkes at jeg går glipp av en fisk eller to. Til gjengjeld er tilfredsheten ved å lykkes, dobbel så stor. Å se en stor fisk komme plogende i overflatestilling etter flua, se bølgen når den tar - til og med hender det at hele fisken går av vannet i selve taket, er en skjellsettende opplevelse. Det er øyeblikk som dette jeg søker i mitt fiske.

Erling Olsen dobbelspeyer med enhånds. Saltdalselva.

  Stabilisert elv

  Det var godt på kveld da kameraten og jeg nådde fiskeplassen i traktene oppe ved Storjord. Med ryggen mot den tette skogen satt vi på hver vår stolsekk og slurpet i oss av den varme kaffen mens vi speidet utover våre drømmers elv og den fine hølen. Vi skrev medio august og strømmen der ute gikk innbydende på en elv som nettopp hadde stabilisert seg etter siste dagers regnvær.

  Elva virket likevel helt klar på fargen, så første fluevalg for min del, ble ei sølvkroppa speyflue med blått hadde bundet på firerkrok. Hegrehacklet danset forførerisk i elvestrømmen der jeg prøvde den ut ved bredden. Den andre fiskeren valgte seg en plasttube. Begge gikk vi med flyteliner. - 0i, der dro det i lina!, ropte han tilbake der jeg fulgte på med et fluekasts avstand.

  Jeg hadde selvfølgelig full skjerpings på de neste kastene - og var det ikke ryggen på en stor fisk jeg så hvelve seg etter flua midtstrøms? Kast på kast, men ingen flere reaksjoner. Kanskje hadde vi begge gitt fisken en smule tannpine.

  Skumringen siger fort på og lykta må fram når jeg halvtimen senere skal bytte flue. Per Henrik utgjør igjen fortroppen. Smått utålmodig venter jeg på at det skal bli en akseptabel avstand mellom oss før jeg selv vader ut. Det vil si, vi vasset - vannet nådde oss så vidt opp på leggen.

  Fluevalget ble den klassiske "Lady Caroline" bundet på en enkelkrok nr 2. At jeg også titt og ofte både i skrift og tale har anbefalt denne og lignende mønstre, var ikke blott alene avgjørende for valget der og da, men forholdene som rådde syntes jeg nesten "skrek" etter ei slik flue. Jeg forlenger den allerede fire meter lange fortommen med nok en halvmeter 0,33 som spiss og dobbelspeyet det hele ut i elva.

  Med tifoteren var det enkelt å mende flytelina slik at flua fikk tid å henge selv i hardstrømmen. Ved slike forhold gir hele snører uovertruffen linekontroll. For elva gikk egentlig i tøffeste laget noe vi begge var enige om etter den første prøveturen. Ja, i år (2005 sesongen) hadde vannstanden holdt seg uvanlig stabil og jevnstor i uker, noe som jeg nesten ikke kan huske har skjedd på tiår. Nærmest drømmeforhold i dagevis. Men hvor ble det av fisken? En uke hadde forløpt uten særlig kontakt med hverken laks eller sjøørret.

I alle fall burde regn og stigende elv i det minste ha satt fart på fisk som allerede sto på elva. Slik tenker en sann fisker - håpet om kontakt med disse vakre skapninger er det siste som svinner.

  Mørke skyer tårnet seg opp over elvedalen og tåka tok til å sige nedover fiellsidene. En rask titt på klokka viste det var et par timer til midnatt. Jeg følte meg sikker på at fluevalget var ganske så optimalt - enda ikke for mørkt til at lyset reflekterte fargene i flua og det brede krysslagte tinslet til å speile seg i vannfilmen. Den dobble mallard fjærvingen burde gi bra kontrast pluss at det lange hacklet fylte flua med liv.

Øvre parti av Saltdalselva, omtalt i artikkel

  Ladyén krysset

  Nå krysset "Lady'en" akkurat over område hvor fisken hadde vært etter. Der bølget det til i overflata! Suget som fulgte etter at løslina for ut, var himmelsk. Kameraten som befant seg nesten på høyde med der den tok, hørte plasket og forsto uten nærmere forklaring hva som hadde skjedd. Svint rullet han inn og kom seg på land. Men det var ingen hast. Dette kom til å ta sin tid. Dette var storfisk!

  Sterk sene og kraftig sidepress til tross, etter de første ville rusninger ble fisken gående å stange i djupålen. En "en-times fisk", antok jeg på spørsmål fra den andre.

  Jeg bommet med fem minutter for lite.

  Det var en praktfull 107 cm laks som i et voldsomt regnvær til slutt gav tapt for overmakta. Stor hunnlaks er fredet i den ne elva, så denne måtte settes ut igjen. Men det først etter jeg var helt sikker på at fisken hadde hentet seg. Den virket sterk da den mange minutter senere omsider seg utover på dypet. Måtte det gå den bra.

  En tidlig morgen ved hanegal et par døgn seinere, er jeg igjen på farta nederst på sonen. Opplevelsen med storlaksen var ikke lett å riste fra tankene. Den første, ville gleden, gikk etter hvert over i bekymring over hvordan det ville gå med den. For å få fisken raskere inn, burde jeg ha kjørt den enda hardere? Skjønt jeg syntes jeg hadde presset redskapen til tålegrensen.

Erling Olsen med 7,5 kg Drivalaks, 2005

  Store sprekker i skydekket gav beskjed om godvær i emning. De skogkledde åsene rundt, hyllet elva som hadde økt en god desimeter sist natt, i et grønlig skjær. Den klare, nokså kalde lufta var en lise å puste i, men ante jeg et snev av høst?

  Denne plassen er min absolutte favoritthøl uansett elv. Lett lar en seg lure av det lange, javntflytende partiet som ved første øyekast ikke virker være allverden. Men skinnet bedrar. Likevel er det et stort aber, for vannstanden bør være godt over middels for at fisken skal stoppe og slå seg til ro. Nå var forholdene mer enn perfekte.

  Jeg ønsket meg en flue med gode kontraster og nok en gang valgte jeg en speyflue. I så måte er "Grey Heron" et sikkert valg i den sammenheng. En opplysning til glede for de mer liberalistiske fiskere blant oss; Bakkroppen på flua besto av irrgrønt antrongarn i stedet for gul berlinull! I tillegg fantes noen strå "Angel Hair" innunder vingen!

  På snella, en kombinasjon av et flyte / intermediatesnøre. På stor elv som nå, er det lurt å konsentrere seg om nærområdene. Jeg begynner forsiktig ut med noen korte, tverstrømse kast. Det får flua til å runde forførerisk innover storsteinene på grunnsida. I noe av dødvannet midt på hølen, lot jeg bukta komme. Akkurat da snøret skyter fart, ser jeg en bred sølvfarget side fra en fisk som allerede har tatt flua. Vannet står i kov i et av de villeste tak jeg noen gang har kjent. I neste sekund er fisken langt oppe i strømmen, ruller og prøver slå av fortommen. Backingen lyser allerede mot meg, men det er ingen ting mot hva som ventet. Sjøørreten vender og uten opphold raser den ut hølen, ned det drøye brekket og stryket nedenfor. Mye over 100 meter i et jafs. Selv om jeg løper etter det jeg kan, fortsetter snøret renne av spolen.

  Jeg kommer fort til et punkt der jeg ikke kan følge lenger og Gud vet hvor mye line som var ute. Omsider stopper fisken og litt om litt får jeg det meste av backingen inn på spolen igjen. Men da er det slutt på samarbeidet. Ørreten slipper seg utfor igjen. I et forsøk på å sette hardt i mot, slipper flua taket.

  Ganske så betutta slenger jeg meg nedpå bredden. Men et par kaffekopper etter, må jeg bare gi meg over; tross null fisk i "frysen" - hvilke opplevelser jeg har hatt! Ikke heller gjorde det saken dårligere - det var på klassiske spey enkelkrok laksefluer dem tok!

Speyfluer (bundet på Mustad 80500 BL #1/0), ovenfra venstre mot høyre: The Thorndyke, The March Brown Spey Silver (org. etter E.O.), The Rough Grouse, The March Brown Spey Gold (org. etter E.O.), The Grey Heron, The Lady Caroline.

  Temaet Speyfluer

  For dem som ønsker gå dypere inn i temaet Speyfluer, samt lære seg kunsten å binde disse elegancer, kan jeg anbefale et par bøker som garantert gir en grundig innføring i temaet

  Spey- og Dee-fluer. Begge inneholder et vell av fiskelige, vakre kreasjoner mellom permene. I tillegg at bøkene er i stort format ca 2.2 X 28,5 cm finnes gode step by step foto og utmerkede fargebilder.

  Disse fluemønstrene stammer helt tilbake fra tidlig 1800-tall og har sitt utspring i de skotske elvene River Spey og River Dee. Etter den andre verdenskrig fikk fluetypen sin renessanse bl.a. i USA. Det mye takket være den nordamerikanske fluebinderen Syd Glasso (Washington state) som med sin eminente teknikk gav sine Steelhead Speyfluer en helt spesiell utstråling. Jeg tror ikke det er feil å si at begge bøkene herunder er et resultat av arven etter Glasso

Grey Heron-varianter.
Øverst lettdresset på krok #1/0, under på krok #3/0.
Fluestanga er special bygd til bruk i Bjøra.

  Selv unner jeg alle gode fiskevenner gleden det er å fiske med disse fluer. Garantert får du en flott opplevelse og kanskje fast fisk.

  "Spey Flies & Dee Flies Their History & Construction", forfattet av John Shewy. Utgitt på Frank Amato Publications, Inc. "Spey Flies - How to Tie Them" forfattet av Bob Veverka. Utgitt på Stackpole Books.

  Litt om bindeteknikk

  Kjennetegnet for denne type fluer, er det lange kroppshacklet - som regel av hegre - samt en slank ving, oftest av mallard, lavt plassert over krokskaftet/leggen.

  Men det er fritt fram for bruk av substitutter, bl.a. bruker jeg av og til hår til ving - bare ikke gjør den for lang! Også til kroppshackel finnes bra erstatninger, f. eks. fibre fra Ringnecked Cock Pheasant, (Back Patch) men også andre typer fjær kan egne seg, teal, widgeon etc.

  Iflg. oppskriften skal vingen bestå av enkle seksjoner f. eks. mallard som bindes inn høyre og venstre side hver for seg. Man snakker også om horisontalt eller vertikalt liggende ving. Uansett er det å merke seg at vingen bør stå lavt

  Ønsker jeg en litt mer tydelig profil på selve vingen, binder jeg den med doble! relativt brede seksjoner på hver side. (Mallard-vingen blir betraktelig tynnere i våt tilstand).

  Grå hegre kan være vanskelig å få tak i. Heller er ikke alltid kvaliteten all verden.

  Også rett lengde på fibrene kan være et stort problem. Oftest er dem i lengste laget. En hjelp i å "korte" dem inn en smule, er og binde den inn ved den tykkeste del av stammen. (Det gjør at de lengste fibrene bindes inn nærmere hodet på flua). Men for all del - det skal være svært god lengde på hacklet.

  Selv binder jeg hegrehacklet sånn ca. halvparten inn på selve kroksaltet. Det utgjør ca 3 tørn framover pluss/minus, litt avhengig av hvor fyldig jeg ønsker det.

  Påse at fibrene blir liggende etter og ikke spriker nitti grader ut! Fjærstammen er porøs og det hjelper godt at du legger den tett etter ribbmaterialet. Også noen motsols tørn med tråd eller nok et ribtinsel, forsterker det hele.

  Når britene snakket om Heron i gamle dager, var det Grey Heron (gråhegre) som forstos.

I The Book of the Salmon fra 1850 har "Ephemera", E. Fitzgibbon nevnt heron som hackle til noen av mønstrene i boken. I en viss utstrekning ble det drevet jakt på denne fuglen selv om den var ansett som fredet på den tiden.

  Også i bøkene til Blacker (1855), Francis Francis (1857) og siden Kelson, (1895) har alle fluemønstre med innslag av hegre. Francis gir det råd at en bør oppsøke hegrenes reirplasser for å plukke fjær, eller gi beskjed til godsforvalteren - "The Gamekeeper" om å samle på disse.

Grey Heron bundet på Mustad SL53UBL 2/0
og Lady Caroline på Tiemco 7931C 3/0.

Grey Heron Variant

Bindetråd: Sort Danvilles 6/0.
Krok: Mustad 80500BL/Mustad SL53UBL.
Kropp: Todelt. Bakre 1/3 gul selull el. ullgarn Fremre 2/3 sort ull.
Ribb:  Flat, bred sølv 4 tørn og oval gull nr. 15 Veniard og oval sølv nr. 15 Veniard som legges motsols.
Kroppshackle: Grå hegre.
Ving: Mallard som bindes lavt over krokskaftet. Nokså mager. På viste fluer er det dobbel sett mallard i hver vingeside.
Fronthackel: Grå naturell perlehøne som kragebindes før ving.
Hode: Klar lakk Veniard Cellire.

Lady Caroline variant

Bindetråd: Brun Danvilles 6/0.
Krok: Mustad 80500BL/Mustad SL53UBL.
Tag: Flat gulltinsel.
Hale: Røde bryst fjærfibre fra gullfasan.
Kropp: Brunolive selull el. substitutt (SLF-dubbing).
Ribb: Flat medium bred gulltinsel og oval gulltinsel pluss oval medium *sølvtinsel som legges motsols. *Legges etter hegrehackel.
Kroppshackle: Grå hegre over frarnre 2/3-deler, ca. tre tørn.
Ving: Dobble seksj. mallard i hver side. Hvert sett bindes hver for seg.
Fronthackel: Røde brystfjær fra gullfasan.
Hode: Klar lakk Cellire. Minst 4 strøk

  Alle fluer er bundet av Erling Olsen, dersom ikke annet er nevnt.

Text och bilder av Erling Olsen 2006