Frihet i laksefiske med enhåndsstang
Tekst of foto av Erling Olsen 2008

Om fluestenger til laksefisket. Mest om enhånds men og litt om tohåndsstenger og deres "overforbruk".

  Et av fluefiskets største gleder - i tillegg til det å fange en god fisk på flua, er følelsen av det og beherske stang og snøre. I motsetning til bly- og slukfiskeren som lader sine kjepper med tunge vekter og Fireline på spolen, må vi fluefiskere i motsetning, i stedet bruke flere meter med et nokså tykt snøre for å skape nok kraft og tyngde til oppspenning av stanga, samtidig som vi må forme en rett sorts bukt i lina om vi i det hele ønsker at flua skal lande godt der utpå, i vannet eller elva vi fisker.

  Jeg har lest beskrevet og hørt enkelte blyslengere legge ut om hvor vanskelig markfiske er, ja sågar hevder noen det er en kunst. I så fall består etter min mening det kunststykket kun i å unngå bunnapp på annet hvert kast. Til dem som hevder at jeg ikke vet hva jeg snakker om, vil jeg bare kort replisere at før fluefisket tok meg i begynnelsen på 1970-tallet, hadde jeg allerede 30 år på baken som mark - og slukfisker.

  Lang vei med korte stenger

  Nå, etter fire decennier med fluestang, har jeg ikke angret en dag på at jeg konverterte.

  Av fluestenger har jeg også prøvd det meste. Alt i lengder fra 16 fot ned til den smekreste 7 foter, hva enten emnet var gjort av glass, cane eller kullfiber.

  I begynnelsen av mitt fluefiske etter anadrome arter, var det først og fremst sjøørreten som sto i fokus og valget falt tidlig på lette enhåndsstenger. Det vil si - lett og lett fru Blom - mine første, ordentlige fluestenger var gjort av splitcane. Særlig glad var jeg i en 9-foter i snøreklasse 7/8. Den fikk bøye rygg for mang en flott fisk. Ja, så mye og ofte at den etter noen sesongers bruk, litt for litt tapte sin gode spenst. Helt forsvant siste rest av "must" i den etter en drabelig kamp med en drøm av en sjøørret.

Bildetext: Ikke alle fisker er styggstore.

  I mellomtiden kom jeg over noen fantasiske S-glass stenger fra "Fisher". Utrolig lette og nesten på høyde med kullfiber. Men så, på slutten av syttiåra, kom carbonstengene for fullt og gjorde brått slutt på glass- og cane-stang epoken.

  Den første kullfiberstanga jeg skaffet meg for laksefisket, var et selvbyggesett - en 10-foter CarboCast # 8/9, kjøpt i Fly Fisher, Oslo. Så stiv og hard at du knapt merket tuppen bøye seg selv når du kjørte stor fisk. Neste sesong var jeg bedre stilt. Da hadde nemlig Vangen kommet med noen flotte "Graphite" emner. Snart var jeg den lykkelig eier av en 10-fots toppmyk stang. Om en bare tok den riktig, presterte den gode lengder og var ellers en fryd å kjøre fisk på. Stor som liten. Siden den gang og fram til i dag, har jeg vært innom minst to snes fluestenger til. Og beholdt de fleste.

  Da jeg sånn i starten på min fiskerkarriere gjerne reiste på tidlig laksefisket til elver både i Møre og Trøndelag, var det klart en måtte ha en "skikkelig" tohånds. I hvert fall i følge den gjengse oppfatning. I et par sesonger slet jeg rundt på tunge fjortenfotere. Blant annet en "Cairngorm" Bruce & Walker. Ja vel, så nådde jeg ganske godt i, løftet mye snøre og landet greit en og annen laks. Men hele tiden følte jeg disse stengene en smule "overkill" i bruk, enten det var Surna, Driva, Bjøra eller Gaula jeg fisket. Ofte opplevde jeg at elvene slettes ikke gikk særlig store heller, allerede midt i juni var det normal sommervannstand og en elvetemp på henimot 10 grader. Omstendigheter som jo burde tilsi en lettere "approach". Da en 11 fot tredelt Daimaru fra Normark for line 9 kom i min vei, tok jeg like godt beslag i den, la grovredskapen på hylla og har siden, kun ved et par anledninger, funnet bruk for dem igjen.

  - Må ha tohånds for jeg speyer og bruker store fluer, er et utsagn jeg ofte hører. Holder ikke vann, for hva skal jeg si som i flere tiår kun bruker "enmannsstang" -og det uten problem uansett hvilket kast, ofte med en 3/0 flagrende speyflue på fortommen som fremste våpen? Og det tross at jeg er en middels kaster.

  Eller hva med denne "bortforklaringsvarianten"; - Jeg bruker gjerne tohånds når jeg fisker på stor elv, er svaret jeg får når jeg ymter frampå om ikke tiden snart er moden for et "systemskifte". (Nesten samtidig fikk min bror Tore en 12-kilos junilaks i omtalte elv. Stang; 10' Scott SAS #9. Gjett om det var en opplevelse! Men ikke nok med det - litt senere ut i sesongen, var det klart for hans livs sjøørret - en 8,3 kilo kompakt torpedo som ble landet trygt med en Sage 9' for line 8/9). Ofte treffer jeg igjen samme fisker(e) på høsten dengende med samme redskap tross at elva nå sildrer på 50 kubikk, er glassklar og varm. Gode råd om å fiske etter forholdene, går tydeligvis ikke hjem hos enkelte.

  En annen merkverdighet som jeg ofte serveres i møte med andre fiskere, er uttalelser som fra han jeg traff i Todalen; - Jo, du skjønner, egentlig er jeg fluefisker, men jeg glemte å ta med meg stanga!

  Men markspannet, den massive havfiskekjeppen og Ambasadørsnelle med 0,50 mm nylon, hadde han altså tilfeldigvis husket å bringe med seg til den vesle bekken. Men er det sånn at man ønsker å framstå som fluefisker, er det kanskje lurt å ta med dertil egnet redskap!

Stor elv, men fi sken står i strømkanten ner land.
Tore fisker Driva.

  Et hav av enhånds

  Dessuten, dagens enhånds kullfibersstenger enten du velger en sjøørretstang for eksempel i klasse # 6/7, eller en mer beregnet for laks i klasse # 8/9, er uansett av en slik superkvalitet at - om en bare har en smule kasteerfaring - ikke bør ha det minste problem å få flua ut dit en vil, ei heller lande drømmefisken på den. Det avgjørende er faktisk om kroken sitter og at fortommen din holder - ikke hvor lang stang du har. I hånda på en dreven kaster er kun "the sky is the limit" med disse enhånds. Enten det nå er en Loomis, Sage, Daiwa, Loop, Scott, Hardy, Fenwick eller andre kvalitetsstangmerker du bruker.

  Av mine tyvetalls stenger danner halvparten av dem en slags basis plattform med hvilke jeg mestrer de mest varierende forhold. Her har jeg et par Daiwa i klasse # 9 tredelte ellevetrefotere (enhånds) som hamler opp med stor fisk, store fluer og drøye lengder bare det ikke blåser kuling opp elva.

  Favoritt-allroundstengene er flere. Blant de beste er tre Scott ARC-stengene (henholdsvis i klasse 7, 8 og 9) og en Scott E2 # 9. Med disse firedelte 9'6 stengene behersker jeg enkelt både spey, underhånds (switch), rullekast og overhånds - uansett fyker lett det meste av snøret ut. Det samme kan sies om en 10-fots Lochmore Daiwa (klasse 8) som besitter en forbløffende rå kraft enda den føles myk. Og enda har jeg ikke vært i nærheten i å ta ut dens potensial!

  Andre stenger med "autoritet" er Fenwick sine Ironfeather-emner. Spesielt flott presterer deres 9'9 i klasse # 7 - en fulltreffer av lakse/sjøørretstang for medium stor elv. Ikke langt etter er Hardy sin GEM 9'3 #7 særs spenstig kullfiber som takler de fleste situasjoner.

  I bakhånd har jeg en Shimano og en Sumo Fighter (Mørrum) begge i 10,6 og klasse #8/9. Begge gjør og alt hva dens herre befaler.

  Vel er jeg enhåndskaster-fantast, men faktisk behersker jeg begge grener. Jeg føler det likevel nødvendig å presisere at jeg ikke er motstander av fluefiske med tohånds stenger, langt i fra, men jeg savner en større fleksibilitet blant fiskere flest hva gjelder stangvalget.

Med en 10' foter kommer man langt. Erling med 2x10 kg

  Snøreskolen

  En god enhånds fluestang fortjener et topp snøre. Det er en utbrett missforståelse er at det kun er klumpsnører og skyteliner (shooting heads) som gjelder til laksefisket. At noen fortsatt orker fiske med klumpsnører påspleiset syltynne skyteliner, er for meg et mysterium. Også for at presentasjonen lider under konseptet, da selve framslengen/-utlegget gjøres uten at det skapes energi nok til å balansere det hele. Presentasjonen blir deretter. Regelen er derfor at snøre og fortom lander i en haug - hver gang.

  Hallo der ute!, ja for fluefiskere flest vet vel at snøret (bukta) ruller utover -ikke at det kastes. Og skal nevnte bukt settes og flua lande på noenlunde strekt tøm, trengs og en balansert motstand (energi), samt at fortomen er riktig tapert. Selvfølgelig må en i tillegg skape en passe trang bukt satt med den kraft som trengs for å få flua ut dit du har tenkt.

  Oppdager jeg en fisker som etter annethvert kast blir stående med bøyd nakke og fomle som om glidelåsen i buksesmekken ikke går igjen, eller at ting har kilt seg der neden, kan jeg med stor sikkerhet si at vedkommende bruker en "Slick-Shooter", "Flat Beam", "Ovaline" eller noe annet tjafs til skytesnøre. Den tynne, oftest slitte og krøllete lina, henger seg opp og lager nesten uløselige løkker og knuter. Den Gordiske blir barnemat i den sammenheng.

  Må en på død og liv bruke den slags, gjør deg selv og andre (vi som venter i køen bak) den tjenesten - bytt til minst et 0,33 (0.80 dia), et 0,35 (0.88) eller et 0,40 (1.00 dia) plastcoated level running line. Garantert vil du kaste bedre og problemet med snørevas elimineres. De fiskere som etter et visst påtrykk har byttet sytråden med skikkelige saker, priser nå dagen de gjorde det. Alle snakker om en ny dimensjon (kontroll) over stang og snøre. Det er utrolig å se hvordan de fleste går fra den ene dagen å være middelmådig kastere til neste, å prestere som en mester.

  Ikke skjønner jeg heller noen vil fiske med et snørekonsept hvor du fratas muligheter for å styre snøret og flua etter kastet. Prøvd å foreta mendinger med en "SlickShooter"!

  En annen ting - hele WF snører som Guideline Pounch Pro (lengde 32 m) og Airflo Polyfuse 40 Plus (lengde ca 38 m) og Rio's Outbound gjør bruk av tradisjo- nelle skytesnører helt overflødig. Med sistnevnte to superkvalitetssnører kaster du like langt. På kjøpet får du en mye bedre presentasjon enn med klumpsnø- rer - og som regel, uten tukkel. Airflo 40 Plus finnes og i intermediate i forskjellig density. Disse snørene er heller ikke uten mangler - jeg skulle gjerne ha sett at tykkelsen på skytedelen til Rio og Airflo- snørene var bedre avpasset med respektive snøreklasse. For det holder ikke med samme tykkelse på baklina til et klasse 7 så vel som til et klasse 9 snøre. Denne feilen er en gjenganger hos de fleste snøre-fabrikanter. (Faktisk, når den originale level-lina blir utslitt, spleiser jeg på et nytt - denne gang med riktig tykkelse. Minimum 0.35 kvalitet).

  Da jeg ofte bruker enhånds stenger over 10 fot, opplevde jeg stengene som "urolige" i kombinasjon med skytesnørekonseptet. I mitt fiske søker jeg en størst mulig harmoni - ikke lett det når stangføringen ikke sitter. Løsningen ble "hele" snører. Nå finnes det bare slike på alle mine sneller og spoler. Snart skal du se jeg er tilbake til DT også!

  I all vesentlig grad foretrekker jeg to slags snøretyper til mitt elvefiske etter laks. Intermediatesnøret dekker de mest varierende forhold - fra helt i overflaten-fiske - da kan jeg fette det opp en smule, til ufettet å trekke det en desimeter under. Ønsker jeg å trenge dypere i vannmassene kobler jeg bare på en 6 eller 9 fots synke II poly fortomsspiss. Uansett går opptrekket på direkten uten en gang å måtte behøve rulle opp, det enten jeg i påfølgende moment gjør et spey, underhånds- eller overhåndskast.

  Men så fort vanntemperaturen går opp imot ti grader, er det flytesnøre for alle penga her i gården. Til nød kan jeg koble på en 9 fots tapert intermediate fortom om elva går skikkelig stor.

  I snøreklassene 8 og 9 bør ikke de første, ca 120 cm (øverste) del av fortommen ha mindre tykkelse enn 0.70 mm (minimum må være 0.60). Resten taperes ned til ønsket spiss f. eks 0.32. Total lengde på fortom blir da som regel ca. 15 fot, en kurant lengde på dagtid - under kvelds og nattfiske korter jeg ned med et par fot.

Eksempler på  fortommer, hele, gode snører og skyteliner

  Tannpirkere til laksefiske

  Som sagt, aldri har det vært lagd bedre enhånds kullfiberstenger, aldri har vi hatt så mange kvalitetssnører å velge i som nå. Hvorfor så mange fluefiskere likevel synes å foretrekke tohånds til laksefisket, er for meg ubegripelig. Noe av årsaken tror jeg dessverre er å finne i måten de forskjellige stangfabrikantene markedsfører sine produkter på.

  Her har det i en årrekke vært speykurset i stor stil over det ganske land og så vidt jeg har sett, er det så godt som bare tohåndsfiske som gjelder. Og når termer som "Bruker ikke tannpirkere" til laksefisket er fremste argument fra noen av de mer kjente læremestere i faget, er det lett å forstå det kan bærer galt av sted.

  Selvsagt er det og mer penger å tjene på denne typen stenger, sikkert en medvirkende årsak til at så mange fortsetter predike for den slags redskap. Slike holdninger er med å frata en mengde fiskere opplevelsen, gleden og friheten i det er å erfare det "lette" fiske med enhånds.

  Noe mindre aggressivt er bruken av stenger rundt 12-13 fot. Men igjen, kasting med tohånds uansett lengde på stang, bidrar etter min mening uansett til et mye mer statisk fiske. Samme evinnelige vinkel på utleggene, så plasseres stanga innunder albuen for så å starte den pumpende, horisontale - nesten uanstendige fram- og tilbake-bevegelsen for liksom å skape liv i flua. Et utslag av utålmodig frustrasjon over en fisk som ikke vil bite - noe den selvfølgelig ikke gjør. Ser man noen gang enhåndsfiskere stå på samme vis?

Med 9' foter #7 i Toån, Møre

  På et gir

  Høsten 2007 ble det på en av våre TV-kanaler vist reprise av et svenskprodusert program om fluefiske. Både svenske og norske lakseelver ble i den sammenheng besøkt av et knippe brave fluefiskere - alle med et uttalt ønske, endelig en gang å få skulle kjenne skikkelig storlaks bøye stanga. Dokumentaren, noe av det bedre i sjangeren, viste oss noen meget sympatiske fiskere, og faktisk var det spennende å få følge med disse på ferden. I det hele en severdig fluefiskefilm.

  Men jeg kunne ikke la vær å tenke når jeg så at det for 98% ble fisket med tohånds, selv på ganske lita vannføring. Hvorfor tydde dem ikke i blant til å fiske etter forholdene - og hva hadde de utvadet midt i elva å gjøre?

  Spesielt kom det godt fram i sekvensene fra fiske i Byskeelven i Sverige. Under rådende omstendigheter, er jeg overbevist dem alle hadde stått seg på å fiske lettere. Og slettes ikke ha vadet elva i hjel.

  Det er litt av et paradoks at man utstyrer seg med tohånds som lett speyer ut et helt snøre, likevel finner måtte stå midt i elvestrømmen og kaste. I tillegg å gjøre flere "false"-kast før flua endelig får falle til ro der ute. Det optimale er jo helt å unngå blindslenger. Her syndes det grovt, enten man fisker med enhånds eller tohånds - de fleste av oss skal på død og liv gjøre det perfekte utlegg - hver gang! Mens fakta er at man som regel i første framsleng ofte allerede har skapt nok energi og fått den rette bukta.

  Laksefisket er å drive smygfiske og burde være bestemmende for valg av utstyr. Det sier seg også selv at utleggene med en nifoter kontra en på fjorten kan gjøres med en mer delikat hånd. Tykkelsen på en line for klasse 10-11 er noe ganske annet enn for klasse 7/8.

  Regel nummer en ved alt fluefisket bør være hele tiden ha i tankene ikke å bruke grovere skyts enn nødvendig, det være seg både stenger og snører. Når elvene vitterlig endrer seg dag for dag og uke for uke, burde det være innlysende at man er ute å kjøre om en går på samme giret sesongen gjennom.

  Når en og ser dagens overrepresentasjon av tohånds fluestenger langs våre lakseelver, skulle en tro at ingen fisk i noe vassdrag var forventet å være under lo kilo. Faktum er at de fleste av oss dødelige, gjennom sesongen, stort sett bare kommer i kontakt med middels fisker mellom 3-1 kilo. Om en i det hele er så heldig. Det er match for en femtenfoter det. Det geniale må vel være å lære seg kunne behandle begge typer stenger.

  Trusselbilde for våre ville laksefisker bør bekymre alle. Framover må vi sportsfiskere bare regne med en sterkere begrensing på uttak av fisk i elv - også økte restriksjoner på redskapsbruk, kanskje forbud mot synkesnører og treble kroker, da er det et paradoks at vi fortsatt villfares til å bruke unødvendig grov redskap. Også trenden med varmere somre, mer tørke og lavvannsforhold mange steds allerede midt i juni, bør tilsi en annen og lettere strategi.

Tekst of foto av Erling Olsen 2008 ©